Gerhard Fischer (1890-1977) er arkitekten / arkeologen som gjennom sitt omfattende arbeid med Stavanger domkirke (fra 1039 til ca 1962) sørget for at den i de siste tiårene har stått uten utvendig puss. Sammen med sin kone, Dorothea “Tulla” Platou sto han for et imponerende arbeid med registrering, dokumentasjon og restaurering av Stavangerkatedralen, Utstein kloster og en rekke av landets viktigste kulturminner. Deres innsats har i stor grad dannet skole for norsk vern av middelalderbygg. Likevel: Slett ikke alt Fischer gjorde ville vi gjort i dag. Dette gjelder ikke minst hans blottlegging av sårbart murverk og hans utstrakte bruk av sementmørtel i fuger og reparasjoner. Dette siste har ført til mye bry for dagens restaurering av de samme kulturminnene, særlig i Vestnorge hvor fuktig klima setter mubygninger på ekstra harde prøver.
Vi reiste til Riksantikvarens arkiver i Oslo den 2. november, på jakt etter det av Fischers dokumentasjon som ikke kom med i hans egen restaureringsrapport (boken Domkirken i Stavanger, 1964), men som like fullt ville kunne kaste lys over byggets historikk og flere av de problemer vi støter på i dag. Hos Riksantikvaren fikk vi uvurderlig og vennlig hjelp av arkivar Torborg Strand.
Vi kom hjem flerfoldige gigabyte klokere. Noen smakebiter:
Arkivet innholder store mengder av Fischers egne notater og håndskisser. Det som åpenbarer seg av omfang, grundighet og systematikk i arbeidet, er imponerende.
Et av 1930-tallets omstridte tema var hvor vidt Domkirkens forhall, også omtalt som “vesttårnet”, skjulte restene av et romansk tårn som kanskje også raget over kirkens “kjedelige” og langstrakte tak. Mange forslag til nye, høye tårn ble lansert, – heldigvis uten at noen av dem ble realisert. Etter utgravinger mente Fischer å avdekket ugjendrivelige bevis på at her hadde stått et romansk tårn før brannen og gjenoppbyggingen etter år 1272. Selv om dette ikke avklarte alle stridsspørsmål, bidro det at “tårnstriden” mistet noe av sin kraft. Bildet viser forhallen uten golv, sett fra skipet.
Vi ser her ned i krypten på fyrrommet som ble bygget for et moderne kullfyrt varmluftsanlegg på 1870-tallet. Hele korgolvet ble fjernet og reetablert i sin opprinnelige høyde i årene under og etter 2. verdenskrig. Før dette lå det så lagt at kjellervinduene delvis stakk opp i hovedetasjen. I dag har rommene i krypten funksjon som “kirkestue” med kjøkken og toaletter. Bildet er tatt fra oppe i østveggen / over alteret. Legg merke til fialpyramiden i kleberstein som står gjemt i en avkrok. Den var på 1920-tallet tatt ned fra toppen av østgavlen. Den samme steinen kan du i dag se utstilt i bygghytten.
Bak Frantzen-epitafiet, som henger på nordre sideskips østvegg, finnes fremdeles denne opprinnelige vindusnisjen. Vinduet her ble gjenmurt allerede ved bygging av nytt kor og trappetårn etter brannen i 1272.
Ett av de legendariske bildene som viser hvem som ikke hadde høydeskrekk og derfor fikk de luftigste oppdragene; Fischers kone, “Tulla”. Stigene hadde de fått låne av brannvesenet.
Vi fikk god tilgang til det som fantes av digitaliserte dokumenter i Riksantikvarens arkiv. Kontorplass fikk vi låne av Torborg Strand.
