Stavanger domkirke er en levende kirke og et daglig arbeidssted for menighetens ansatte, kor, musikere osv. Samtidig er det et høyt verdsatt konsertlokale og et mye besøkt turistmål. Rommet er, med andre ord, i daglig bruk fra morgen til kveld, uken igjennom. Dette gir til stor slitasje på gulvet.
Som en del av det jevnlige vedlikeholdet ble gulvet derfor forsiktig slipt og oljet i forrige uke, noe som krever en hel del tilrettelegging. Alle stoler og andre løse gjenstander må flyttes ut av bygget, – i seg selv en omfattende jobb.
For oss andre er dette en fantastisk mulighet til å oppleve rommet i all sin enkelhet og velde, dets rene former og materialer. Denne gangen var det ekstra spesielt siden de dunkle glassmaleriene er på verksted og dagslyset får flomme fritt inn fra øst.
Gulvet i Domkirken har vært utført på ulike måter gjennom byggets lange historie. Sannsynligvis var det opprinnelig en blanding av jordgulv og steinheller. I en priode var det også en kombinasjon av tre og steinheller, deriblant store gravsteiner over fintfolk som var gravlagt under kirkegulvet. Slik gravlegging ble forbudt i 1805 både på grunn av plagsom lukt og på grunn av økt kunnskap om hygiene. Noen av steinene vil du i dag kunne se i krypten og langs muren i Rektorhagen (Kongsgård).
Dagens heldekkende tregulv skriver seg fra den store restaureringen rundt 1870. Dette gir Stavangerkatedralen en særegen lun stemning og en mykere akustikk i forhold til mange tilsvarende steinkatedraler. Når møblene er borte får man en sterkere opplevelse av dimensjoner, materialer og lys i det romanske skipet.
Alle stoler er til midlertidig lagring imens arbeidet med gulvet pågår. Legg merke til hvordan dagslyset flommer mot oss fra øst i påvente av det nyreparerte glassmaleriet.
