Presennignen og stillaset er tatt ned og “alt er som før” på Domkirkens vesfasade. Ved første øyekast kan man kanskje tro at ingenting har skjedd i løpet av det året prosjektet har pågått. Det er i seg selv en indikasjon på at mye er gjort riktig og bra. De som har fulgt denne bloggen, eller vært nært prosjektet på andre måter, vet at dette førsteinntrykket lyver. Dersom du ikke har sett de tidligere innleggene om Vestveggen, bør du bla litt i dem og få et innblikk i de mange små og store hendelsene “bak duken”.
De nye kleberteinene er ganske lett synlige. De vil mørkne gradvis, bl.a. ved at mineraler i steinen vil oksydere. Flere av de gamle steinene så omtrent slik ut da de var nye. Legg også merke til kobberbeslaget som følger hele gesimsen. Det var skinnende blankt ved montering, men det patineres fort inn i helheten. Gode materialer eldes med verdighet. Lydlukene har fått skiferheller etter mange år med kun netting.
Prosjektet med selve vestveggen fortsetter igjen til våren. Da skal den gotiske hovedportalen restaureres. Her er det omfattende forvitring og skader på kleberstein som er den største utfordringen.
De aller flest har nok oversett den omfattende forvitringen i klebersteinsornamentikken over hoveddøren. Stein av ulik kvalitet sliter med å takle den store værbelastningen. Noe må gjøres…. og det skal skje til våren.
Også her ser vi omfattende forvitringsskader. I tillegg ser vi at biter av de flotte steindetaljene har falt av, – entent på grunn av langsom forvitring eller som her: på grunn av ytre mekanisk påvirkning. Kleberstein er et sårbart materiale på flere måter.
Også på vesttårnets sidevegger gjenstår utfordringer som det må arbeides videre med. Her ser vi tydelig jernstaget som var lagt inn i murverket som forterkning. Etter 150 år i tjeneste har det nå blitt en trussel mot det samme murverket ved at jernet utvider og skaper sprekkdannelser når det ruster. Vi arbeider videre med å utrede beste løsning på problemet.
