Etter hvert som Arkeologisk Museum/UiS  sine folk har fjernet skadet kleberstein fra gesimsen, avdekkes også første sperre i kirkens tretak fra 1860-årene. Denne første stokken har ligget innpakket i en slags papp / duk og for det meste helt innmurt i tegl og mørtel i selve murkronen. En slik innmuring øker faren for fuktoppsamling og råte i treverket, noe vi ser klare tegn til, særlig på sørsiden.

Både sperre og stikkbjelke (kort bjelke som ligger på tvers av muren, oppå to imnnmurte sviller) nærmest Kongsgård/torget er i stor grad “spist opp” av sopp og råte. Vi ser ingen tegn til alvorlige angrep fra såkalt ekte hussopp, men andre arter har forsynt seg grovt og brutt ned terverket. Skadene kan skyldes lengre tids lekkasje fra gesimsen, men også innmuringen i kombinasjon med temperatursvinginger har gitt sitt bidrag.

Denne sperren ser nå ut til å måtte skiftes ut i sin helhet. Det betyr først og fremst å lete frem en veldig lang stokk av tettvokst kjernefuru. Det kan også se ut til at stikkbjelken trenger reparasjon eller fullstendig utskifting. Spenning knytter seg også til svillenens tilstand lengre inn fra hjørnet. Svillene er lagt direkte i murkronen for å gi takverket best mulig stabilitet og forankring til murverket. Dette er en fremgangsmåte vi kjenner godt fra andre middelalderbygg der tretak står på murvegger. Det er også her vi ofte finner de største og mest kompliserte råteskadene.

Stavanger domkirkes takverk, fra 1860-årene har vist seg å være i god stand, men på særlig utsatte steder, som her, må vi regne med noen overrraskelser.

Samme detalj mot nord (på hjørnet nærmest bankplassen) viser et mye mer intakt takverk, men også her ser vi skader av nærkontakten mellom mur og tre.

Foto: Schjelderup & Gram